Sagnet om Brynhild Roppe og Roppe ætten.
Skrevet av And. Mehlum i tidskriftet NU, 1899
Roppeætten var en av Norges store mannsætter, Roppe eide hele Sørbygden og det meste av Flå.
Høvdingen på Roppe het Olaf og kona Thuri Kjetilsdatter(datter av gjaldkaren(byfogd) Kjetil Muus i Oslo). Muusene var adelige og hørte til den adel som kaltes væpnere.
Olaf og Thuri hadde mange barn, den eldste sønnen var Sigurd Olafsson Roppe en stor høvisk utseende mann, selvstendig av tankemåte, gavmild mot småmennene og meget dristig.
Da han var 18 år gammel var han på et lengre besøk hos sin bestefar i Oslo. Han ble der kjent med et par munker i et kloster i Oslo, han fikk da avskrevet en mengde sagaer og frasagn fra gammel tid.
På den tiden Sigurd vokste opp til en mann var det at kong Sverre med sine birkebeinere kjempet om Norges trone, mot ham stod Biskop Nikolas i Oslo, med omtrent hele geistligheten i spissen. Stormannsætten var han imot, da de ikke forstod hans planer.
Sigurd tok Sverres parti, men hans foreldre var imot Sverre og Sigurd fikk høre mye vondt om sitt Sverre vennskap.
Et år kom Sverre over fjellet fra Sogn, da ryktene fortalte at Sverre kom nedover Hallingdal, ble det mye oppstuss blandt hans venner og fiender.
Herleik Høvtuno og Asgrim Frønsaker i Gol sammen med knut Høva i Nes og Olaf Roppe samlet bøndene i dalen for å møte kong Sverre og stride mot han, men da lå den rådsnare Sigurd Roppe ikke på latsiden.
Han væpnet og dro oppover dalen hvor han samlet en liten skare yngre folk fra Nes, Gol og Hemsedal for å kunne støtte kong Sverre og yde han hjelp, han hadde da 70 menn, da han på Eikre i Hemsedal mønstret sin hær.
Å stå som fører for en hær, selv om den var liten, var noe som stålsatte og gjennomglødet den unge høvdingen, så han selv og hans hærs ve og vel smeltet sammen til et. Hunger, tretthet, frykt og alle tvil var dragne over til en annen verden og hadde kastet alle bruer etter seg.
Sigurd Roppe oppildnet sine seige og vriene hallingutter, og med de våpene de hadde skrapt sammen dro de i storm march utover Eikere skogen, over elven Heimfilla og opp Granlien, dro 1/2 mil sør for støleslaget Sirestølen over til Lia gårdene i Ål.
Ved stølen Gaurhovd på Torpeåsen, tente de ild i en bu, og kokte og styrket seg, da det gjaldt å være i god form når de møtte bondehæren som ble ledet av en bagler fra Oslo.
De kom ned Liagrenda og stanset litt på Kvammen, hvor det er en del hauger omkring, så de i skjul kunne ordne sin slagplan mens de nedenfra kunne høre stemmer fra bondehæren som var et stykke nedenfor Sando.
Bondehæren ante ingen fare her, da det var langt igjen til Vats, hvor kong Sverres hær lå.
Så snart Sigurd Roppe ordnet sin slagorden oppe ved Kvammen og oppildnet sine gutter til å stride som gode normenn, dro de nedover det vesle skogholtet, hvor løvskogen skjulte dem og de komm ubemerket, som like ut av berget over bondehæren.
der ble det et stridt slag, men bondehæren som var uforberedt og spredd kom ikke i slagorden, derfor falt eller flyktet bøndene meget snart, satte over storelven og bort i Liere hinsides denne.
Sigurd Roppe ble fulstendig seierherre og felte selv bøndenes bagler fører i det han skulla vasse over elven. Bagleren falt midt i elven, mellom noen steiner, som i dag kalles Baggesteinene etter, eller han het Bagge som er et norsk adelsnavn fra norges storhetstid.
Bøndene samlet seg imidlertid igjen oppe ved Sundre hvor de satte over elven, over Kvinnegaadslien dro de og over leveld, mens Sigurd Roppe med sine folk dro oppover Våtnedalen for å støtte kong Sverre.
Hæren anføres nå av Asgrim Frønsaker da Olaf Roppe så seg for gammel til å være anfører.
Ovenfor Haakonsgaard i Levald kom det til et slag mellom bondehæren og kong Sverre, man stridte mannlig på begge sider og bondehæren var nå meget tallrik, men den tapte dog og måtte ta til flukt.
Asgrim Frønsaker, Gauta Garnos, Gudbrand Onsgard, Hermund Ulshagen med flere gjeve men av bondehæren falt her.
Kong Sverre fortsatte over fjellet forbi Sirestølene og kom ned ved Tørset i Hemsedal, der satte han over elven til Ulsaaker, hvor han tok rast, men så kom bondehæren igjen, den hadde kommet ned fra Lausetdalen til Lio øverst i Hemsedal og derfra veien ned, hvor den rastet på Grjøto, Solheim og Imbre.
Kong Sverre så bondehæren og trakk seg tilbake forbi Intelhus til gården Løken hvor han oppstilte sin slagorden og lot den rykke mot bondehæren.
Da den kom anført av Haakon Viljugrein fra Hemsedal. Bøndene fra hele dalen og en del fra Valdres, Borgund og Lærdal var nå sammlet, og der ble et stort slag med stort mannfald, der falt Trond Trøym, Asle Astveit, Torkel Sundre, Sigurd Brekke, Knut Høvtuno, Sindre Nørheim, Kolbjørn Grimsgaard, Eirik Trøstheim og høvdingen Olaf Roppe.
Da slaget var forbi, ble de døde og sårede sammlet, Sigurd Roppe sårede og døende far på sine armer og bar han til Løken, hvor kvinnene hjalp til med å pleie de sårede.
Den unge fagre Brynhild Grøtjo hjalp Sigurd med å pleie hans far, Olaf Roppe døde meget snart av sine sår uten riktig å komme til bevisthet, han slo øynene opp bare en gang la sine blodflekkete hand på Brynhilds bryst og sa du har en god hand.
Etter slaget fortsatte kong Sverre med sin hær over fjellet til vestre Slidre i Valdres, men høvdingen Thore Helsing fra Lærdal sammlet bøndene igjen og satte etter kongen.
På stranden østenfor Vannviken mellom vannene Vanen og Helsingvatn like under fjellet Skogshorn kom det til et siste og avgkørende slag, Sigurd Roppe med sine folk var også med og det var Sigurd som jaget høvdingen Thore Helsing uti vannet og der ga han banesår, etter den dag kalles vannet Helsingvatn.
Nå var bondehæren så opprevet og tynnet ut at den klarte ikke mere og kong Sverre kunne dra ifred videre, Sigurd Roppe dro tilbake til Hemsedal med sine folk etter at kongen med mange fagre ord hadde takket han og hans folk for den bistand de hadde ydet han i kampen mot bondehæren.
Da Sigurd kom til Ulsaker hadde brynhild Grjøto og de andre unge kvinnene i Hemsedal sørget for hans fars lik og pyntet det på det beste.
Sigurd Roppe sørget dypt og av hele sitt hjerte over sin fars død, hans vesen ble derfor veldig alvorlig.
Den tid han var på Ulsaker, hvor man ydet han all den høyaltelse og bistand den mektigeste høvding i dalen kunne vente of mere til.
Brynhild Grjøto og de andre som hadde pleiet de sårede og syslet om de fallenes lik ble også veldig alvorlige av disse hendelser, likesom naturen blir friskere etter en reineskur ble også Brynhild dobbelt så fager etter de triste dagene, hun var stor og slank og hadde en brusende sang og forøverig noe brusende i hele sin natur.
Hun var av stor ætt, i den grå oldtid bodde det en konge på Grøtjo. Den ætt holdt seg der ennå,men den var nå helt fra kong Harald Hårfagres tid ikke konge, men høvdingætt.
Den var heller ikke så rik på jord som Roppeætten og mange andre høvdingætter, skjønt den hadde nok til å ha en førende stilling oppe i dalen og framfor alt hadden den sin historie, sine tradisjoner og sin veldyrkede ættkultur.
Alle kvinner av Grjøto ætten var også vidt kjent for sin makeløse skjønnhet og derfor hadde ætten fått slektsforbindelser med mange mektige ætter både østpå i bredbygdene og vestpå i Sogn og Voss.
Veien mellom øst og vestlandet lå også der forbi, så Grjøto var fast og gjestfritt hvilested foe alle farende av samtidens høvdingsætter.
Da Sigurd var fedrid til å dra, red han først nord til Grjøto, steg av hesten og gikk inn i hallen, hilste og sa at han var kommet for å takke Brynhild for all den hjelp hun hadde ydet han og for den ære hun hadde vist hans kjære far.
Det var lite å takke for, hadde jeg kunne bære din sorg i ditt sted, kunne det enda ha vært noe.
Du har kanskje aldri hatt noen sorg Brynhild, så du skal vite at den som sørger kjenner det med velbehag når noen bærer sorgen sammen med enn.
Jeg kan ikke takke deg nok, så jeg kjenner meg takk skyldig mot deg, jeg håper vi ses igjen senere.
Ja, du vet hvor Grjøto ligger og du er altid velokmmen hos oss, sa Brynhilds mor, en høy kvinne med et gjevt utseende og et veldig vennlig vesen.
På Ulsaker tok Sigurd sin fars insvøpte lik i sine armer satte seg til hest og red nedover dalen til Roppe, hvor det ble holdt stort gravøl.
Alle slektninger i Oslo og alle Hallingdals gode menn og hustruer var der.
Sigurd tok nå over Roppe, men han så snart at det ikke kunne gå uten en hustru, men han kjente også godt at det ikke var tale om noen annen enn Brynhild Grjøto.
Han satte seg en dag på sin hest og red oppover dalen til Hemsedal, det var løvfallstid og i alle lier sto løvskogen gul og rød.
Brynhild var den første som så han komme, hun kjente han igjen alt da huns så han ved Ulsaker, hun kjente straks på seg hvilket ærende han hadde.
Sigurd ble vel motatt og vist meget ære, det var liksom en sterk usynlig makt bar begge de unge, de var så sterke og trygge i sin gjensidige kjærlighet og da Sigurd om morgen etter ankomsten til Grjøto sa til Brynhild at hun var han kjær og bad henne følge han til Roppe og bli hans hustru, følte han på forhånd hennes svar, sliksom hun hadde følt hans spørsmål.
Du vet du er mitt hjerte kjær, jeg kunne ikke skjule det da du sist var her, men jeg er ung og har liten erfaring til å stå for et så stort et styre som det er på Roppe.
Det får være som det vil, styre får vokse med din erfaring du er den eneste jeg vil tenke på.
En måned senere flyttet Brynhild til Roppe, det var som om hele dalen bøyde seg for hennes skjønnhet, lykke og for hennes brusende vesen.
Da de hadde vært gift i ca. 6 måneder dro Sigurd ut på våren med sin skare av hallingdalske menn opp til Trondhjem for å yde kong Sverre støtte på ny.
Med sitt møte med kongen i Hemsedal var han blitt knyttet til han på det inderligste og Brynhild tok samme parti, så hun med nidkjærhet drev utrustningen til langt på natt satt hun i fruestuen med sine tjenere og flettet hamp til krigerenes buer, spisset piler gjore hun også.
Sigurd Roppe falt i Trondhjem og hans lik ble borte i Nidelva.
Brynhild ble ung enke 19 år gammel, hun bar da et barn. Da tiden kom fødte hun en sønn, hub kalte han Olaf atter hans farfar, fra nå av levde hun bare for Roppe og sin sønn.
Huns styrte så godt og kraftig at navnet brynhild Roppe ble landskjent, hun brakte Roppe til fordoblet velmakt. Det fortelles at når bølingen på Roppe skulle vannes i elven, sto alle kyrene i rad fra gården og ned til elven, så det må ha vært mange ove 100 dyr.
Brynhild hadde i sin enkestand mange friere men hun sa nei til alle, hun hadde bare et hjerte og det hadde hun gitt til en mann, og dermed er den saken ute sa hun.
Det var kun gutten hennes som hadde makt over henne, forøvrig hadde hun makt over alle sine omgivelser, men hun brukte den med meget forstand, hennes folk kunne gå i ild og vann for henne.
Hun hadde elg som hun temmet, når hun skulle besøke sine og mannens slektninger i Oslo, kjørte hun alltid med elg og var derfor kjent utover byeg og bygder.
På en dag kjørte hun Roppe - Oslo og en dag tilbake. Brynhild ble meget gammel, på sin siste tur tilbake fra Oslo, døde en av hennes elger i Krødsherrad, det tok hun som et dårlig varsel, etter hun kom hjem ble hun klein, fikk helsott og døde.
Hun ble gravlagt på Roppe med mye gull og mange kostbarheter, hun hadde et svært gullkjede på seg den nådde 2 ganger rundt hals og vidje.
Gården ble flyttet over til Gulsvik, da det var mere å dyrke, den mannen av Roppeætten het Guul derfor Gulsvik.
Libertus
Favorite Saga
Artifex
Re: Favorite Saga
Libertus
Vicarius
Marquis de Mercredi
Originally Posted by smoesville
Laetus
Tiro
3D modeler - Animator
Semisalis
Ubí latrína est
Libertus
Remember to smile
Laetus
Tiro
Biarchus
Posting Permissions
Reply With Quote
